In 1989 I was asked by Knut Johansen, then editor in Pax Publishing, to contribute to an anthology by Norwegian men (mostly authors) about our mothers. The title "In Mother's House" was just a lead. Ingvar Ambjørnsen, of all people, was the person to recommend me, as he couldn't do it himself at the time. I always hated writing essays in school but I'd just started using Word on the Mac (version 1.05!), so decided to give it a try. After a while I was absorbed. Here goes - in Norwegian:

---

Øyvind Rauset

Forsøk på å skrive om mor

Å skrive om sin mamma, er vanskelig inntil det umulige. Du blir tvunget til å forske i fortida, grave i den jorda du kommer fra. Du kan få noe rett i fleisen, som du helst ville ha glemt.

I tillegg vet du at det mennesket du beskriver, vil kunne lese det en vakker dag. Tør du da å være ærlig?

Jeg bestemte meg for å la det stå til, selv om jeg godt vet at hvert menneske er et univers, og at jeg umulig kan "kjenne" mor, like lite som jeg kjenner noe annet menneske (eller meg selv for den saks skyld). Vi er sirkler som tangerer hverandre forsiktig, av og til overlapper vi så vidt. Da sier vi at vi kjenner hverandre. Min fortelling om mor kan aldri bli noen utlevering, det måtte i så fall være av meg selv.

Det første jeg husker om mor, er en drøm som gjentok seg gang på gang: mor, far og jeg gikk tur i en park med høye trær. Vi kom til en bakke, og jeg ble av en eller annen grunn sint og nektet å gå videre. Mor sa: "Hvis du ikke kommer nå, går jeg fra deg!"

Så gikk de.

Hver gang jeg våknet, lå jeg og badet i svette. Dette må ha vært like etter at jeg fikk mitt eget rom.

Jeg visste ikke da at mamma faktisk hadde forlatt meg en gang, og angret.

Siden har hun ikke gått fra meg.?

Ikke en gang da jeg fortålte at jeg var homse. Det kostet en skvett tårer, men mest på mine vegne, med forventningen om den grusomme framtida som ventet meg i forfølgelse og ensomhet. Etter at jeg hadde trøstet henne og forsikret henne om at jeg ikke delte en slik pessimisme, ble hovedbekymringen snart at far ikke måtte få vite det, for han hadde så dårlig hjerte.? Senere har jeg oppdaget at det i de hundre hjem må finnes mange fedre med dårlig hjerte. Men etter dette sjokket har hun kommet videre og hun støtter meg nå som den jeg er, ikke som den hun kanskje håpet jeg skulle bli. Selv om hun har vanket mye i bedehus, blir hun kristelig forbannet på sjarlataner som "pastor" Bratterud når han pisker opp hat mot oss homofile, og hvis venner av henne ikke kan godta meg, reagerer hun kraftig. Nei, hun er ikke gått fra meg.

Mor er nordlandsjente. Hun vokste opp på et lite nybrottsbruk, høyt oppe i lia med utsikt over fjorden og gårdene på den andre sida, med fjellheimen i indre Troms som en fjern, gråblå bakgrunn.

Hennes far er verdt en egen bok: en nesten to meter høy, senete fyr som levde hele sitt liv med nye, fantastiske prosjekter (som riktignok ble mindre i omfang etter som årene gikk). I tjueåra var han offiser og grensevakt. Senere skaffet han seg og familien levebrød gjennom å kombinere gårdsdrift og lofotfiske - en tid hadde han egen båt, "Mary", med seks manns besetning (det var den mor ble oppkalt etter!) - og etter hvert gruvearbeid for Store Norske Kullkompani på Svalbard. Han ble bygdas altmuligmann som fikset alt fra sprukne sinkbøtter til radioer og girkasser - det Konrad ikke kunne reparere var ikke verdt å samle på, sa folk. Så naturligvis ble hans eget tun den rene fyllplass. To lastebiler sto der og rusta, han fikk aldri sertifikat.

I mellomkrigstida drev han bygdas første elektrisitetsverk helt til riksnettet kom dit. Mor har fortalt om problemene de hadde ved juletider når aggregatene brant opp fordi folk bakte for mye på samme tid, og bestefar måtte opp midt på natta for å reparere.

Det er litt bittert å måtte innrømme at han var en flott mann å se på (ut fra bildene fra den gang å dømme kunne jeg godt ha snudd meg etter ham på gata), men for meg er minnet om ham blitt stående ved den humørsyke gamlingen som alltid mobbet meg for ikke å være like flink, det vil si praktisk, som mine to jevngamle fettere (og ham selv).

Bestemor vet jeg mindre om. Hun var flink til å bake vasskjeks, en slags runde kjeks på størrelse med en ølbrikke - de smakte ikke særlig til å begynne med, men desto bedre etter hvert.

Den perioden jeg husker henne fra, var hun begynt å gå litt i surr i tankene sine, men jeg skjønte henne godt. Jeg ville blitt gal av å gå rundt i det lille huset og stelle slik hun måtte gjøre år etter år. Bestefar snakket ikke til henne med annet enn enstavelsesord, så hun konverserte med seg selv i stedet. Alle små handlinger i hverdagen måtte omhyggelig kommenteres underveis - nå skulle hun ut i sjåen etter ved, hun fikk gå inn på spiskammerset for å hente noe syltetøy som de kunne ha på vaflene, nå hadde de vært altfor lenge ute på vannet og fisket, båten kom til å velte og alle ville drukne. Jeg gjemte meg en dag bak en dør for å kontrollere at hun virkelig sa alle disse tingene helt til seg selv. Den dagen begynte jeg å tvile på myten om den ekteskapelige lykke.

Jeg hadde en periode i åtteårsalderen hvor jeg om og om igjen dagdrømte meg tilbake til mors oppvekst. I et gammelt album hadde jeg oppdaget et bilde som jeg ble utrolig fascinert av. Det viste mamma på en måte jeg aldri hadde forestilt meg henne: som ei jente på min egen alder, sittende på tunet sammen med ei søster og to brødre. Tanken på å være sammen med disse barna skapte et sug i meg - Mary så rett på meg med strålende øyne som om hun ba meg bli med og leke. Jeg forbannet tidsforskjellen som for alltid ville skille oss fra hverandre. Av og til, hvis jeg var alene, lukket jeg øynene og hadde selskap med dem noen minutter likevel.

Mor og far har alltid stått for meg som en enhet. Men ikke på den måten at de ligner hverandre: de er like forskjellige og innbyrdes avhengige av hverandre som svart og hvitt.

Far kommer fra de tradisjons- og alvorstunge Fjordane, fra ei slekt som er opptegnet helt tilbake til fjortenhundretallet. Jeg er stolt av denne slekta, akkurat som jeg er stolt av å stamme fra en landsdel som til de grader bærer preg av kultur og historie - selv om jeg vet at følelsen av arv også kan hemme deg hvis du vil gjøre opprør, være annerledes enn flertallet. Salige farfar fikk nok merke det, som bygdas eneste venstremann var han nesten å betrakte som den skinnbarlige Antikrist.

Derfor har det alltid vært en naturlig kontrast at mor kommer fra det lite selvhøytidelige Nord, der man fisker laks og ler av dumme vitser. Hennes slekt fikk jeg aldri vite noe om, et foto fra oldefars begravelse var det tidligste holdepunkt jeg hadde for mine aner på den kanten.

Det var ikke før i voksen alder at jeg fikk vite sannheten om mors slekt. En venn av meg som jobber i Riksarkivet, kom en dag over familien i noen kirkebøker fra attenhundretallet. Utenfor navaene til min bestefars besteforeldre sto skrevet en klamme med blå blyant og notis i margen: "LAPPISK". De var bosatt på sørenden av Senja, og av eiendeler/løsøre var blant annet oppført "fem reinsdyr", altså ingen kolossal formue. Nøyere undersøkelser brakte for dagen at både morfar og mormor var halvt samer.

Da jeg konfronterte mor med disse opplysningene, fikk jeg i tillegg vite at oldefar hadde gått i kofte ved festlige anledninger. Hvorfor hun aldri hadde fortalt dette, ville hun ikke ut med, og jeg finner ikke annen forklaring enn den mest nærliggende, nemlig den historiske sameforakt blant nordlendinger og tilsvarende selvforakt blant "skjulte" samer. Mor hadde en hemmelighet å bære på, akkurat som jeg.

Mor hadde andre sider av seg selv som hun ikke uten videre delte med meg da jeg var liten. En av dem var å spå i kaffegruten. Om det skyldes at jeg skulle skånes for sånne ukristeligheter, eller om det bare var fordi jeg ikke drakk kaffe, vet jeg ikke, men dette var et felt jeg ble holdt utenfor. Når jeg spurte mor om hvordan hun klarte å se inn i framtida bare ved å studere gruten i bunnen av en kaffekopp, svarte hun unnvikende og humoristisk - og min nysgjerrighet vokste.

Derfor lå jeg med øret flatt inn mot stuedøra hver gang mamma hadde dameselskap og spådde venninnene sine. Litt etter litt begynte det å demre for meg at det slett ikke dreide seg om spådomskunst, men om psykologisk innsikt, og om diplomati på et høyt og virtuost plan, og selvsagt om en stor porsjon visuell fantasi. I den fattiges kopp kunne hun plutselig "se" en hundrelapp, det måtte bety uventede inntekter, den gamle og deprimerte ble lovet en ferie i utlandet, den giftesyke kom til å treffe en høy og mørk mann (noe hun naturligvis alt hadde gjort på trikken samme dag).

Jeg ble tatt på fersk gjerning en slik kveld da jeg brast i latter etter en av spådommene, men både mor og venninnene tok det med godt humør. Jeg var lei meg fordi jeg ikke fikk være med på dameselskapene, for stemningen ble alltid så god og fortrolig, selv om de så vidt jeg vet aldri drakk noe mer enn kaffe (nå ja... barna var i seng). Men regelen var grei: ingen herrer tillatt, uansett alder...

Far sa en gang at han kunne se på mor når hun er i godt humør, for da blinker hun oppover. Jeg hadde aldri lagt merke til det før, men det stemte: hele mors ansikt lever med i smilet hennes.

Jeg fant en gang en skatt. Det var ei lita, svart innbundet bok som jeg kom over i kjelleren for mange år siden, øverst i en av mine foreldres utallige bokkasser.

Mor og far var nettopp flyttet til et hus de hadde kjøpt, og jeg bodde videre i leiligheten jeg var vokst opp i, sammen med to fremmede som hadde hvert sitt rom i annen etasje. Bokkassene i kjelleren var blitt stående igjen inntil videre.

Tenk deg denne opplevelsen: For første gang i ditt liv oppdager du en dagbok som handler om deg selv, hvor første notat er skrevet den dagen du ble født - bare noen timer etter forløsningen - med opptegnelser av alle tenkelige og utenkelige data, og med påfølgende beskrivelser av talløse episoder fra ditt første leveår, ting som har vært med å prege deg, men som du aldri vil huske.

Jeg var alene hjemme den kvelden, og ble sittende i flere timer og lese i den lille, svarte boka. Jeg gråt til og med, for første gang i mitt halvvoksne liv.

Det var møtet med mamma, og med meg selv som spedunge, som fikk meg ut av den vanlige balansen.

Det var ikke den samme mor jeg kjente. Ikke den trygge, lettvinte og humoristiske. Jeg opplevde henne plutselig som ei usikker, ung jente som nettopp har fått sin første unge. Selv om boka dreier seg om meg, ikke om henne selv, speiler ordene den som har skrevet.

Jeg merket hvor forferdelig dårlig jeg kjenner henne. Vi har aldri vært vant til å snakke om alvorlige ting - det har liksom vært pappas domene. Her lå den ukjente fortida mi plutselig foran meg, sett gjennom mammas øyne. Bare noen centimeter unna: det første smilet (etter tre uker), de første skrittene, at jeg så på med store øyne når far spilte fele, hele repertoaret av små ting som bare ei mor legger merke til. Alt møysommelig nedskrevet med sirlig, snirklete hånd, akkurat som etikettene på syltetøyglassene i kjelleren.

Jeg får en slags fetisj-opplevelse av denne boka, den blir hellig fordi jeg kan se hvordan fyllepennen har sklidd over arket, jeg kan føle fordypningene i papiret de dagene hun har brukt kulepenn, og jeg vet at her, nøyaktig førti centimeter fra dette papiret satt hun og sa hånda si skrive disse ordene for over tredve år siden. Jeg kan følge stemningen på pulsen fra dag til dag, om det hadde regnet, om husvertinnen hadde skjent fordi barnetøyet hang for lenge til tørk, om Øyvind hadde skreket hele natten så både mor og far fikk den dagen ødelagt. Alt er preget inn i den svarte notatboka med stiv perm.

Inn mellom de framrykkende dager og uker begynner det etter hvert å snike seg inn en mørk tråd. Kanskje usynlig om man ikke kjente fortsettelsen. Men jeg hadde hørt om de? tragiske månedene på forhånd, både mor og far har prøvd å få meg til selv å huske dem, uten å Iykkes.

Jeg ble stadig oftere forkjølet etter som det første året skred framover. De tok meg med til leger og helsekontroller uten at noe galt kunne oppdages. Kjellerstua hvor de hadde bodd inntil da, var altfor fuktig, og de begynte på en fortvilt leting etter nytt husvære.

Det er på dette tidspunkt i boka at det blir vanskelig å lese videre. Hva jeg sjøl følte da det hele skjedde, vet jeg ikke lenger, men mors beretning levner ingen tvil om katastrofen både for henne og meg.

Ny bolig var ikke mulig å skaffe over natta i ei tid da husnøden var så stor at loven forbød folk å ha ledige rom i leilighetene sine. Til slutt så mor ingen annen utvei enn å sende meg til et barnehjem på Brønnøya. Jeg skrek fælt da de forlot meg der ute. Mor og far fortalte meg om det for første gang i seksårsalderen mens jeg ennå gikk i barnehagen, og jeg ser for meg de sørgmodige ansiktene deres da jeg forsikret at jeg ikke kunne huske noe av det. De ville at jeg skulle huske, så jeg kunne bli kvitt vonde tanker. Men ingen ting dukket opp for mitt indre øye.

Å lese mors beretning om det har heller ikke hjulpet, men nå forstår jeg i alle fall hvordan hun hadde det: å bli fratatt sitt eneste barn, å oppleve gleden jeg viste hver gang de kom på besøk, men samtidig merke at jeg gled vokk fra dem og ble fjernere for hver gang de kom. Etter to måneder kjente jeg ikke mamma igjen da hun hentet meg hjem på helgebesøk.

Den første gangen jeg leste dette, gråt jeg. Denne gangen oppsto en annen følelse: sinne. Hvordan kunne de sende fra seg et elleve måneder gammelt spedbarn og tro at det tross alt fikk det bedre?

Men egentlig hadde de ikke noe valg. En barnelege anså i sin visdom at det var utilrådelig å ha barnet hjemme under slike boforhold. Dette har det nok blitt for hardt å skrive ned. "9. september, en svart dag" er jeg bare borte.

Hva slags "hjem" var det egentlig? Det eneste jeg vet med sikkerhet, er at det ble lagt ned året etter. Mor hadde ringt og reist rundt på flere barnehjem nærmere Oslo, men ingen hadde plass til meg. Annonsen for dette hjemmet fant de i en avis. Det ble drevet av et ektepar med en tjenestepike, for å hjelpe folk som av forskjellige grunner ikke kunne ha barna hjemme.

Etter litt over tre måneder (en evighet, det var en fjerdedel av livet mitt så langt) tok de meg ut igjen, og jeg flyttet med mor hjem til familien hennes i Nord-Norge. Hva som har skjedd med meg i løpet av den tida jeg var vekk, aner jeg ikke. Det står at jeg virket sunn og frisk da de fikk meg tilbake, men også at forkjølelsen og feberen kom og gikk enda noen måneder til. Jeg var blitt mer stille enn før, og hadde mindre matlyst.

Far klarte i løpet av det neste halve året å skaffe den leiligheten jeg og min yngre søster Solbjørg skulle vokse opp i. Litt etter litt vendte jeg tilbake til familien igjen. Og boka vender tilbake til det normale: den første skoledagen, at frøken var snill og at jeg ikke likte å stå tidlig opp for å rekke skolefrokosten.

Jeg tror ikke det var noen ren tilfeldighet at jeg fant mors dagbok om meg (jeg slutta å tro på tilfeldigheter en gang i sekstenårsalderen da jeg fant boka om kjønnssykdommer gjenglemt på salongbordet). Hun visste at de mørke månedene er risset inn i hjernen min ett eller annet sted og aldri vil la seg viske ut. Hun var klar over at de en eller annen dag ville komme fram til overflaten.

Den lille, svarte boka var lagt i kassen for å bli funnet.